Reggio Emilia er en by i Nord-Italia med om lag 160 000 innbyggere. De senere år har befolkningen økt, mye på grunn av innvandring.

For oss har Reggio Emilia betydning fordi de kommunale barnehagene drives etter en spesiell filosofisk pedagogikk. Grunnleggeren er Loris Malaguzzi. Hans samarbeid med den lokale kvinnebevegelsen har ført til at Reggio Emilia har vært et senter for barnehagepedagogisk utvikling siden 1964.

Filosofien har vært, og oppfattes stadig, som en motstand mot dominerende og tradisjonelle tankesett. Barnehagene oppsto i kjølevannet av 2. verdenskrig, under fanen: Aldri mer fascisme. Kvinnene i byen ønsket å oppdra barna til ansvarlige medborgere og gjennom et sterkt demokrati yte motstand mot eventuelle nye utfordringer. Da Loris Malaguzzi kom til byen på 60-tallet fant han fotfeste for sine filosofiske og pedagogiske tanker, og det som i dag av mange kalles Reggio Emilia filosofien oppsto. I dag drives alle kommunale barnehager etter denne filosofiske tilnærmingen og har i flere år vært et motstykke til de katolske barnehagene som det også finnes mange av i byen.

Grunntanken i filosofien handler om alles rett til å være delaktige i sitt eget liv og å være aktive borgere i et demokratisk samfunn. Alle mennesker, uansett alder, har kapasiteter som er en ressurs for samfunnet. Barna i Reggio Emilia inkluderes også i denne tanken og barnas stemmer er stadig hørbare i byen gjennom bruk av ulike språk. Loris Malaguzzi hevdet at et barn har hundre språk, men frarøves nittini av dem. I det legger han at mange bare aksepterer det verbale språket når noe skal læres eller uttrykkes, men at det finnes så mange andre måter som er like verdifulle når man skal være i dialog med omgivelsene.

For oss i Lundebygrenda barnehage er det dette menneskesynet som inspirerer oss i arbeidet med barna. Vi ønsker ikke å kopiere barnehagedriften i Reggio Emilia, men bruke arbeidet deres som grunnlag for refleksjon over egen praksis og eget møte med en moderne barndom.